Jeg kan høre det milde havskummet,
Det berører bakken så nær hjemmet sitt.
Skjønnhet vevd i sitt rustne gylne hår,
Jeg har ikke kjent henne lenge, men *** lar meg gå på lufta.
Det er noe *** har, en slags nåde,
Det skinner som en gemstone gjennom ansiktet hennes.
Hennes øyne kan være gjennomsnittlig på noen andre,
Men i hennes ser jeg himmelen, et hjerte smelter meg.
*** har barnslig lurer og jeg elsker det så,
Og *** gir av det mest lunefullt lys.
Selv når vi står på den kalde betongen,
Jeg kan se blomster spring opp rundt føttene hennes.
Jeg tror jeg elsker henne, ja, det gjør jeg!
Nei jeg gjør det ikke, det kan ikke være sant.

-Det tynne barnet bak deg.