Av hysteri jeg skriker flammer og håret reiser seg i lynets dødelige knekte streker.
En halvveis setning, en ikke ferdiggjort fasong.
Elektrisk knust glass fyller mine nesebor og nåler sikker ut av øynene.
Jeg er så død som djevlen selv.
Jeg vrir meg under bakken og mine bein, ja, hele mitt skjelett er dømt til å bli gift som etser gjennom alt som kommer anig. Som syre i mitt blod vrir årene seg i smerte i mine iskalde fingre.
Å være greit å ikke gjøre ferdig.
Det er absurd! Min smerte eier ikke grenser.
Å roe seg at alt er dårlig.
Å roe seg med alt som er så usselig.
Det er umulig når jeg selv vet at mitt eget beste er noen andres aller verste.

Frostrøyken satte rim i det iskalde glasset da han endelig tillot sin skjelvende hånd å gripe fatt om flasken –
og skjenke seg den sødmefylte ilden han så iherdig lengtet etter, denne iskalde desembernatten.

Spriten brant i strupen da han hevet glasset med det lille han hadde igjen av –
det man kunne anse som – hansker.
Fra den lune roen kom et herdet sukk da han bredte det fillete ullpleddet over seg,
slik ilden brant og bredte seg ut i fingre, tær og bein – så trette bein.

Atter bar mørket en barmhjertig byrde.

Med enda et sukk satte han seg ned, øm og bedøvet av verdens kulde,
atter en gang besudlet i intet.

«Nå kan mørket lede an.»