the night and the frost and the words that they speak
your fingers are frozen, your eyelids are closed
the crests and the troughs of your breath in the air
like the language of winter winds;
harsh tones that never go unheard
beneath your feet or inside your ribcage
or even as the frigid night that entwines itself with you
demanding to be felt

kveld og frost og ordene som de snakker
ditt fingrene er frosne, ditt øyelokkene er lukket
topper og daler av ditt pusten i luften
som språket av vinteren vind;
harde toner som aldri går uhørt
under føttene eller inni ditt brystkasse
eller som den iskalde natten som entwines seg med deg
krevende som må oppleves

Av hysteri jeg skriker flammer og håret reiser seg i lynets dødelige knekte streker.
En halvveis setning, en ikke ferdiggjort fasong.
Elektrisk knust glass fyller mine nesebor og nåler sikker ut av øynene.
Jeg er så død som djevlen selv.
Jeg vrir meg under bakken og mine bein, ja, hele mitt skjelett er dømt til å bli gift som etser gjennom alt som kommer anig. Som syre i mitt blod vrir årene seg i smerte i mine iskalde fingre.
Å være greit å ikke gjøre ferdig.
Det er absurd! Min smerte eier ikke grenser.
Å roe seg at alt er dårlig.
Å roe seg med alt som er så usselig.
Det er umulig når jeg selv vet at mitt eget beste er noen andres aller verste.