Du ødelegger
ordene
De vakre
smidige
ordene
med din forakt for
dansen
ordene beveger seg
elegant over landskapet
du og jeg, i en dans

Slowly it drifts past me
driven by steady, determined steps
this blue scarf
seemingly floating, on her shoulders
as if unnafected by the laws of nature
this blue scarf
suddenly ripping me out of my ordinary world
and into this dreamlike void where all time stops
like a bright beacon of light
this blue scarf
it guides me, and comforts me
this blue scraf
on her shoulders

Lyset på nattbordet
kaster lystige skygger utover rommet
de leker sammen
i en yndig vals
oppettet veggen.
Lyset slukkes og skyggene forsvinner
men valsen pågår enda
en absurd vals
som fyller tankene mine
en yndig vals
en vakker vals som dra meg med.
Jeg klarer ikke slippe taket .
Raskere og raksere går valsen,
helt til jeg ikke lenger klarer å holde taket å den
den kaster seg utover
prøver frebrilsk å fange virkeligheten,
men plutslig
så er valsen borte
og alt som er igjen
er meg

Gjennom språk gjør vi oss forstått
alikevel virker det ikke som vi forstår
vi snakker sammen
bruker språket
later som om vi lytter
mens vi egentlig bare venter
venter på at personen skal bli ferdig
slik at vi selv kan snakke
skape forståelse
uten egentlig å forstå

Snøfnuggene faller i tette strømmer
det føles som om de prøver å kvele bakken
som en maske endrer det landskapet
vårt landskap
svøpt i snø
liksom et silkeslør
drapert elegant over moder jords fyldige kurver
slik at skjønnheten forenkles
alikevel er det noe
bare en tanke
som sier at *** nå er vakrere enn noen sinne
det er som om snøen har rafinert henne
min moder jord
svøpt i silkemyk sne
vakrere har *** aldri vært

Snøflakene faller sakte i nattesmørket
Nesten melakolsk faller de
sakte
som om de vet
vet at de kun er en mikroskopisk del av et enormt fellesskap
vet at før eller siden
smelter de
forsvinner ut i intet
og alt de har oppnådd
er å være en liten del
av noe stort
som smelter vekk
uten spor

Vinterkulda sprer seg i rommet
Biter seg fast i nakken
Stålet fryser
Det har sluttet å dryppe
Alt som gjenstår er kulde
Og en kald klump med kjøtt
Hjertet er revet ut
Det slår ikke mer
Døden deler ikke på kjærlighet

Med sverd i hånd
en svulmende flamme i sinn
Skal vi gå mot undergang
Ild og dommedag
Brølende løper vi ned
For å møte vår skjebne
døden er en venn vi hilser med stormende latter