Submit your work, meet writers and drop the ads. Become a member
Eowyn Apr 2015
For evigt sagde uret.
Mens viseren stod uden lærling,
En kold sommerdag
Mellem linjerne
Jeg hviskede et smil
Som kun verden kunne se.

Uvidenhedens byrde
Ubøjelig og støvet
Som bogen på hylden
Gerninger udviskes
Man slog med terningen.
Profitpolitik til taberne.

Profeternes livstegn,
Dagenes endelidt
Ledte til visdom
Hos den brave indianer,
Solgt som bankekød
I gårsdagens tumult.

Farvel sagde timen,
Da klokken slog tre.
Døde hen i solen.
Et matematisk spørgsmål.
Hav blot barmhjertig
Tikkende tastes tak.
Danish poetry
Adrian Clopan Feb 14
Frostrøyken satte rim i det iskalde glasset da han endelig tillot sin skjelvende hånd å gripe fatt om flasken –
og skjenke seg den sødmefylte ilden han så iherdig lengtet etter, denne iskalde desembernatten.

Spriten brant i strupen da han hevet glasset med det lille han hadde igjen av –
det man kunne anse som – hansker.
Fra den lune roen kom et herdet sukk da han bredte det fillete ullpleddet over seg,
slik ilden brant og bredte seg ut i fingre, tær og bein – så trette bein.

Atter bar mørket en barmhjertig byrde.

Med enda et sukk satte han seg ned, øm og bedøvet av verdens kulde,
atter en gang besudlet i intet.

«Nå kan mørket lede an.»

— The End —