Frostrøyken satte rim i det iskalde glasset da han endelig tillot sin skjelvende hånd å gripe fatt om flasken –
og skjenke seg den sødmefylte ilden han så iherdig lengtet etter, denne iskalde desembernatten.
Spriten brant i strupen da han hevet glasset med det lille han hadde igjen av –
det man kunne anse som – hansker.
Fra den lune roen kom et herdet sukk da han bredte det fillete ullpleddet over seg,
slik ilden brant og bredte seg ut i fingre, tær og bein – så trette bein.
Atter bar mørket en barmhjertig byrde.
Med enda et sukk satte han seg ned, øm og bedøvet av verdens kulde,
atter en gang besudlet i intet.
«Nå kan mørket lede an.»
