"forsvinner" poems
Snøflakene faller sakte i nattesmørket
Nesten melakolsk faller de
sakte
som om de vet
vet at de kun er en mikroskopisk del av et enormt fellesskap
vet at før eller siden
smelter de
forsvinner ut i intet
og alt de har oppnådd
er å være en liten del
av noe stort
som smelter vekk
uten spor
May 31, 2013
May 31, 2013 at 9:00 PM UTC
Lyset på nattbordet
kaster lystige skygger utover rommet
de leker sammen
i en yndig vals
oppettet veggen.
Lyset slukkes og skyggene forsvinner
men valsen pågår enda
en absurd vals
som fyller tankene mine
en yndig vals
en vakker vals som dra meg med.
Jeg klarer ikke slippe taket .
Raskere og raksere går valsen,
helt til jeg ikke lenger klarer å holde taket å den
den kaster seg utover
prøver frebrilsk å fange virkeligheten,
men plutslig
så er valsen borte
og alt som er igjen
er meg
May 31, 2013
May 31, 2013 at 8:54 PM UTC