Submit your work, meet writers and drop the ads. Become a member
Àŧùl Jul 2013
Rhythmically Pulsing,
Unfailingly Beating,
Tirelessly Pumping,
It doesn't until last rest...
It doesn't rest until last...

The "Dag-Dag Dag-Dag Dag-Dag",
The "Boom-Boom Boom-Boom",
The "Bleep-Bleep Bleep-Bleep",
It doesn't get tired normally...
It doesn't normally get tired...

The heart-ache happens,
Aaah-aah-aah-aah-aah..!!
Tired-old rig starts failing,
The fading "Dag-Dag Dag-Dag Dag-Dag",
The failing "Boom-Boom Boom-Boom",
The fainting "Bleep-Bleep Bleep-Bleep",
The pain then subsides to either of the two...
Either it can take a loan of few more years or..
It halts ultimately to relieve itself & the bearer.
My HP Poem #352
©Atul Kaushal
i dag er jeg lavet af grankogler og oktoberbrise
i dag er jeg  pigen, der er iført lyserød
neglelak
hende, der drikker lemonade alene
i dag er den dag, jeg mødte dig på biblioteket med
blå mærker i mange nuancer på dine læber kreeret af
hende
tanker eksploderer som klare stjerneskud
jeg ved ikke, hvad jeg tænker, men pludselig sidder vi
i et mørkt lokale, og din ven køber billige øl til mig
og du får lov til at smage
din mor var din far utro, fordi *** lever i 18 forskellige
universer, og hendes hår er lavet af hjemløse dage,
og på nøgne gader er kærlighed det samme som ***

i dag er jeg klar over, vi ikke er venner længere,
dog vil vi stadig lade som om over lun te i sensommeren
men vores tunger er ikke lavet af samme kviksølv
jeg vil stadig smile til dig, når jeg ser dig i byen
men jeg vil også være dit eneste univers, jeg vil tælle
blomster i Kongens Have med dig, men jeg vil aldrig
se dig igen

i dag er den dag, du lærer, hvad lykke er
den slags, der danser på din hud som aftenregn
den slags, der gnaver i dine lunger, som stikkende
bordeaux ild
Naja Dec 2015
Du sidder ligeså stille
Uden at sige noget
Dit hjerte banker i en stille rytme
Uden at larme selvfølgelig.
Du snakker med dig selv
Men kan ikke tale
Du vil ikke andet
Og du kan ikke høre dig selv
Hænder urolige og krummende
Dit hoved altid summende
Du må hellere smile
Så du ikke bliver set
Set igennem
Opdaget og afsløret
Sig frem
Jeg ved du kan
Ikke andet du vil

Du er ikke så tydelig som du tror
På den gode måde selvfølgelig.
Alle venter men ingenting sker
Der sker ingenting
Du smiler og griner
Det hele er okay
Hvorfor vil du ikke med?
Der sker ingenting
Du er i sikkerhed her
Jeg ville ønske du var mig
Hvis du var mig
Og jeg var dig
Muligheden for at kigge
For at skue og blinke til
Du ville se
Ville kunne se mig
Som faktisk er dig
Hvor eksisterende du er
Hvor værende du er
Du ved ingenting
Jeg ved det hele.

Du ser hen på dem
Den derovre ved siden af selvfølgelig.
Altid glade
Altid på toppen
Uden at vise tegn på
Lave tegn til FARE
Det er bare en væg selvfølgelig
Det er det man siger
Jeg så dig en dag
Faktisk i dag
Du var glad
Du smilte så man kunne
Ja man kunne faktisk se dine tænder
De var hvide selvfølgelig
Du gør hvad der bliver sagt
Hvad der bliver fortalt
Ligesom tandlægen altid sagde
Rundt i cirkler
Altid mere end en gang
Helst mere en fire
Der var nogle
Hvem var de?
Der var ingen fare selvfølgelig.
Det er klart
Man kan hvad man vil sagde du

Man vælger det man føler
Man vælger hvad man tror
At man fortjener
Ikke alle fortjener det her
Det skal nok gå
Det var det du sagde
Det fortalte du mig engang
Nej faktisk hver dag
Hver eneste dag
Hver gang jeg tvivlede
Det var *** selvfølgelig
Alt på højkant
Uden at det talte
Uden at nogen holdte regnskab
Som et bassin fyldt til kanten
En dag vil vandet løbe ud
Ud over kanterne
Det var alligevel ikke så stort
Vandet vil ikke blive tørret væk
Det vil tørre selvfølgelig
Det vil forsvinde

Jeg så dig være glad en dag
Nej faktisk i dag
Det gjorde mig glad selvfølgelig
Jeg så dig være ked
En lille smule ked
Af det, af hvad?
Det er okay sagde du
Det bliver det nødt til at være.
Siska Gregory Dec 2016
Jare van hartseer, jare van pyn.
Eendag sal dit verdwyn en die lewe sal wees ja, makliker om te leef.
Dag vir dag stap ons deur die woude van gedagtes en *** ons dan herrinder word deur die vlaktes van daai gedagtes.
Dan onthou ons die goeie ou dae van vreugde en menigte liefde en so verander ons dag na dag ons lewens van hartseer vlaktes na wonderlike gedagtes. 2016/01/05
I miss you...
Àŧùl Dec 2015
Look at that...
How the garden lost its glamour,
How the elder tree lost its shade,
How the woods lost the clamour,
How the branches lost the birds,
How the dove flew away, never to return.

Look at that...
How the rose bundle lost its scent,
How the mango lost its sweetness,
How the Christmas lost the snow,
How the eggs hatched & birds ascend,
How romance was brewed, and charred.

Look at that...
How all hell had broken loose,
How the paradise now recedes,
How this heart was lonely & grim,
How the yew woods again sprout,
How my heart beats, *Dag-dag! Dag-dag!!
All the sheen would be taken away if not for my strong, golden heart.

My HP Poem #947
©Atul Kaushal
CRESTINE CUERPO Aug 2017
Pagsalig ang nagbugkos natong duha,
Hinungdan nganung kita nahimong managhigala,
Pero na unsa kini pagkahitabua?
Ania ang atong estorya.
Kung abrihan ko ang mga panid ug dahon sa kasaysayan,
Ug kung ako kini tuki-tuki-on sa makadaghan,
Dili ko mahikalimtan ang kagabin-on nga atong naagi-an.
Ana-a ako sa mangitngit na dapit,
Ug sa dehang dunay hubog nga sa akoa gihapit,
Naghilak ako sa daplin nga hilit,
Ug ikaw nga saksi, mitawag sa imong mama sa makalit.
Gelakag kini  sa imong mama ug walis tingting,
Ako nga nagluha ug katawa,
Kay siya naka tini-il ra.
Emu dayon akong gegakus,
Aron mawala ang akong kahadlok ug kaligutgot.
Sukad adto kita nagkahigala,
Ang panganod galantaw natung duha,
Malipayon kita nga nagtampisaw,
Sa tubig nga matin-aw.
Ug sa dehang kita manginhas na,
Pwerte natung lipaya
Sa matag kinasun nga makuha ta,
Asta natung bebuha
Ug sa dehang emu akong gedala sa kapilya,
Nadunggan nato ang kanta nga nag-uluhang, "Bato balani Sa Gugma".

Malipayon kita nga nagpunit sa mga kendi,
Kini gakahitabo kada gabii,
Sinugdanan sa atong pagtuo sa Balaang Rosaryo,
Ug kay Senior Santo Nino.

Abe-----abe kog kato dili matapos,
Apan pagka-ugma kita taman nalang sa pag gakus,
Naghilaka ta ug nagbangutan,
Nagdagayday ang mga luha sa atong dughan,
Samtang ikaw ug ang emung pamilya,
Naghatud namu sa pantalan,
Ang emung mga kamut emu dayun hinay-hinay nga gebuy-an.

Getan-aw ko ang layo nga mga barko,
Ug gi-ingon ako, " Goodbye Cebu mobalik ako!".

Walay adlaw ug kagabi-on,
Nga ako dili nimo padamguhon,
Nag-alindasa, nagsalimu-ang,
ang akong kasing-kasing ug dughan,
Kay gepangandoy kong kita magkita na.

Katorse katuig ang nilabay,
Abe nakug kita wala nay panag estoryahay,
Natingala na lang ko sa "text message" nemu bai.
Abe mo nga ikaw ako ng gekalimtan.

Salamat! kay gipili mo ang kurso natung duha,
Malipayon ako higala,
Hilabi na nagla-um ka ,
Nga ako mubalik pa.

Way sukod ang imong pagsalig sa akoa,
Wa jud ka nagbag-o,
Gasa ka nga gehatag kanako a Ginoo,
Abe! nakug sakit ang musalig dala ang pagla-um,
Pero luyo sa mga dag-um,
Nagpahipi ang kamatuoran ug paghandum.

Sakto ko! nga ang pitik sa akong kasing-kasing,
Mao sadang getinguha mo,
Samtang nadunggan ko ang tingog mo,
Wa jud kay pagbag-o,
Ngisi! todo-max ka detso.

Piso-piso para sa barko,
Akong paningkamut para nemu,
Aron dili masayang ang atong mga tenguha ug damgo.

Hulata ko sa pantalan,
Saksi kini sa atong pagluha,
Pero mu abot ang panahon
Nga kini mahimong saksi sa atong kasadya!

Salamat! tungod kay dagat man ang pagitan,
Dili kini mahimong babag sa atong padulngan,
Para magpadayon ang relasyon,
Nga nahimo nakung inspirasyon!



"LDR" tang duha!
Wala jud d.i forever,
Pero na-ay together.
Nikoline Nov 2014
du fik den af din mor og far
den dag du blev født
den dag du kom til verden
uskyldig og ren og lille
og uvidende
det var den røde tråd
meningen med dit liv
og de gav den til dig
så du kunne forlænge den
og slå mindeværdige knuder på den
og det gjorde du
i mange år
indtil han kom forbi
og efter flere års forlængelse (forelskelse)
klippede han den over
med sine skarpe ord
og den var i stykker
og du var i stykker
og meningen med dit liv
var i stykker
og selvom du var spejder
dengang du gik i børnehave
kunne ikke engang
den stærkeste (*****) knude
binde den sammen
binde dig sammen
selvom du forsøgte ihærdigt
dagligt
men på din uniform
sad intet **** mærke
kun et bål mærke
og det brændte indeni
og han lod dig brænde
indtil den røde tråd var forkullet
sort
sort som natten
sort som dit sind
og du fik den af din mor og far
den dag du blev født
og du døde den dag
han tog den fra dig
Nigel Morgan Dec 2013
A Tale for the Mid-Winter Season after the Mural by Carl Larrson

On the shortest day I wake before our maids from the surrounding farms have converged on Sundborn. Greta lives with us so she will be asleep in that deep slumber only girls of her age seem to own. Her tiny room has barely more than a bed and a chest for her clothes. There is my first painting of her on the wall, little more a sketch, but she was entranced, at seeing herself so. To the household she is a maid who looks after me and my studio,  though she is a literate, intelligent girl, city-bred from Gamla Stan but from a poor home, a widowed mother, her late father a drunkard.  These were my roots, my beginning, exactly. But her eyes already see a world beyond Sundborn. She covets postcards from my distant friends: in Paris, London, Jean in South America, and will arrange them on my writing desk, sometimes take them to her room at night to dream in the candlelight. I think this summer I shall paint her, at my desk, reading my cards, or perhaps writing her own. The window will be open and a morning breeze will make the flowers on the desk tremble.

Karin sleeps too, a desperate sleep born of too much work and thought and interruption. These days before Christmas put a strain on her usually calm disposition. The responsibilities of our home, our life, the constant visitors, they weigh upon her, and dispel her private time. Time in her studio seems impossible. I often catch her poised to disappear from a family coming-together. She is here, and then gone, as if by magic. With the older children home from their distant schools, and Suzanne arrived from England just yesterday morning, they all cannot do without lengthy conferences. They know better than disturb me. Why do you think there is a window set into my studio door? So, if I am at my easel there should be no knock to disturb. There is another reason, but that is between Karin and I.

This was once a summer-only house, but over the years we have made it our whole-year home. There was much attention given to making it snug and warm. My architect replaced all the windows and all the doors and there is this straw insulation between the walls. Now, as I open the curtains around my bed, I can see my breath float out into the cool air. When, later, I descend to my studio, the stove, damped down against the night, when opened and raddled will soon warm the space. I shall draw back the heavy drapes and open the wooden shutters onto the dark land outside. Only then I will stand before my current painting: *Brita and the Sleigh
.

Current!? I have been working on this painting intermittently for five years, and Brita is no longer the Brita of this picture, though I remember her then as yesterday. It is a picture of a winter journey for a six-year-old, only that journey is just across the yard to the washhouse. Snow, frost, birds gathered in the leafless trees, a sun dog in the sky, Brita pushing her empty sledge, wearing fur boots, Lisbeth’s old coat, and that black knitted hat made by old Anna. It is the nearest I have come to suggesting the outer landscape of this place. I bring it out every year at this time so I can check the light and the shadows against what I see now, not what I remember seeing then. But there will be a more pressing concern for me today, this shortest day.

Since my first thoughts for the final mural in my cycle for the Nationalmuseum I have always put this day aside, whatever I might be doing, wherever I may be. I pull out my first sketches, that book of imaginary tableaux filled in a day and a night in my tiny garden studio in Grez, thinking of home, of snow, the mid-winter, feeling the extraordinary power and shake of Adam of Bremen’s description of 10th C pre-Christian Uppsala, written to describe how barbaric and immoral were the practices and religion of the pagans, to defend the fragile position of the Christian church in Sweden at the time. But as I gaze at these rough beginnings made during those strange winter days in my rooms at the Hotel Chevilon, I feel myself that twenty-five year old discovering my artistic vision, abandoning oils for the flow and smudge of watercolour, and then, of course, Karin. We were part of the Swedish colony at Grez-sur-Loing. Karin lived with the ladies in Pension Laurent, but was every minute beside me until we found our own place, to be alone and be together, in a cupboard of a house by the river, in Marlotte.

Everyone who painted en-plein-air, writers, composers, they all flocked to Grez just south of Fontainebleau, to visit, sometimes to stay. I recall Strindberg writing to Karin after his first visit: It was as if there were no pronounced shadows, no hard lines, the air with its violet complexion is almost always misty; and I painting constantly, and against the style and medium of the time. How the French scoffed at my watercolours, but my work sold immediately in Stockholm. . . and Karin, tall, slim, Karin, my muse, my lover, my model, her boy-like figure lying naked (but for a hat) in the long grass outside my studio. We learned each other there, the technique of bodies in intimate closeness, the way of no words, the sharing of silent thoughts, together on those soft, damp winter days when our thoughts were of home, of Karin’s childhood home at Sundborn. I had no childhood thoughts I wanted to return to, but Karin, yes. That is why we are here now.

In Grez-sur-Loing, on a sullen December day, mist lying on the river, our garden dead to winter, we received a visitor, a Swedish writer and journalist travelling with a very young Italian, Mariano Fortuny, a painter living in Paris, and his mentor the Spaniard Egusquiza. There was a woman too who Karin took away, a Parisienne seamstress I think, Fortuny’s lover. Bayreuth and Wagner, Wagner, Wagner was all they could talk about. Of course Sweden has its own Nordic Mythology I ventured. But where is it? What is it? they cried, and there was laughter and more mulled wine, and then talk again of Wagner.

When the party left I realized there was something deep in my soul that had been woken by talk of the grandeur and scale of Wagner’s cocktail of German and Scandinavian myths and folk tales. For a day and night I sketched relentlessly, ransacking my memory for those old tales, drawing strong men and stalwart, flaxen-haired women in Nordic dress and ornament. But as a new day presented itself I closed my sketch book and let the matter drop until, years later, in a Stockholm bookshop I chanced upon a volume in Latin by Adam of Bremen, his Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum, the most famous source to pagan ritual practice in Sweden. That cold winter afternoon in Grez returned to me and I felt, as I had then, something stir within me, something missing from my comfortable world of images of home and farm, family and the country life.

Back in Sundborn this little volume printed in the 18th C lay on my desk like a question mark without a sentence. My Latin was only sufficient to get a gist, but the gist was enough. Here was the story of the palace of Uppsala, the great centre of the pre-Christian pagan cults that brought us Odin and Freyr. I sought out our village priest Dag Sandahl, a good Lutheran but who regularly tagged Latin in his sermons. Yes, he knew the book, and from his study bookshelf brought down an even earlier copy than my own. And there and then we sat down together and read. After an hour I was impatient to be back in my studio and draw, draw these extraordinary images this text brought to life unbidden in my imagination. But I did not leave until I had persuaded Pastor Sandahl to agree to translate the Uppsala section of the Adam of Bremen’s book, and just before Christmas that year, on the day before the Shortest Day, he delivered his translation to my studio. He would not stay, but said I should read the passages about King Domalde and his sacrifice at the Winter Solstice. And so, on the day of the Winter Solstice, I did.

This people have a widely renowned sanctuary called Uppsala.

By this temple is a very large tree with extending branches. It is always green, both in winter and in summer. No one knows what kind of tree this is. There is also a spring there, where the heathens usually perform their sacrificial rites. They throw a live human being into the spring. If he does not resurface, the wishes of the people will come true.

The Temple is girdled by a chain of gold that hangs above the roof of the building and shines from afar, so that people may see it from a distance when they approach there. The sanctuary itself is situated on a plain, surrounded by mountains, so that the form a theatre.

It is not far from the town of Sigtuna. This sanctuary is completely covered with golden ornaments. There, people worship the carved idols of three gods: Thor, the most powerful of them, has his throne in the middle of the hall, on either side of him, Odin and Freyr have their seats. They have these functions: “Thor,” they say, “rules the air, he rules thunder and lightning, wind and rain, good weather and harvests. The other, Odin, he who rages, he rules the war and give courage to people in their battle against enemies. The third is Freyr, he offers to mortals lust and peace and happiness.” And his image they make with a very large phallus. Odin they present armed, the way we usually present Mars, while Thor with the scepter seems to resemble Jupiter. As gods they also worship some that have earlier been human. They give them immortality for the sake of their great deeds, as we may read in Vita sancti Ansgarii that they did with King Eirik.

For all these gods have particular persons who are to bring forward the sacrificial gifts of the people. If plague and famine threatens, they offer to the image of Thor, if the matter is about war, they offer to Odin, but if a wedding is to be celebrated, they offer to Freyr. And every ninth year in Uppsala a great religious ceremony is held that is common to people from all parts of Sweden.”
Snorri also relates how human sacrifice began in Uppsala, with the sacrifice of a king.

Domalde took the heritage after his father Visbur, and ruled over the land. As in his time there was great famine and distress, the Swedes made great offerings of sacrifice at Upsal. The first autumn they sacrificed oxen, but the succeeding season was not improved thereby. The following autumn they sacrificed men, but the succeeding year was rather worse. The third autumn, when the offer of sacrifices should begin, a great multitude of Swedes came to Upsal; and now the chiefs held consultations with each other, and all agreed that the times of scarcity were on account of their king Domalde, and they resolved to offer him for good seasons, and to assault and **** him, and sprinkle the stall of the gods with his blood. And they did so.


There it was, at the end of Adam of Bremen’s description of Uppsala, this description of King Domalde upon which my mural would be based. It is not difficult to imagine, or rather the event itself can be richly embroidered, as I have over the years made my painting so. Karin and I have the books of William Morris on our shelves and I see little difference between his fixation on the legends of the Arthur and the Grail. We are on the cusp here between the pagan and the Christian.  What was Christ’s Crucifixion but a self sacrifice: as God in man he could have saved himself but chose to die for Redemption’s sake. His blood was not scattered to the fields as was Domalde’s, but his body and blood remains a continuing symbol in our right of Communion.

I unroll the latest watercolour cartoon of my mural. It is almost the length of this studio. Later I will ask Greta to collect the other easels we have in the house and barn and then I shall view it properly. But for now, as it unrolls, my drama of the Winter Solstice comes alive. It begins on from the right with body of warriors, bronze shields and helmets, long shafted spears, all set against the side of Uppsala Temple and more distant frost-hoared trees. Then we see the King himself, standing on a sled hauled by temple slaves. He is naked as he removes the furs in which he has travelled, a circuit of the temple to display himself to his starving people. In the centre, back to the viewer, a priest-like figure in a red cloak, a dagger held for us to see behind his back. Facing him, in druidic white, a high priest holds above his head a gold pagan monstrance. To his left there are white cloaked players of long, straight horns, blue cloaked players of the curled horns, and guiding the shaft of the sled a grizzled shaman dressed in the skins and furs of animals. The final quarter of my one- day-to-be-a-mural unfolds to show the women of temple and palace writhing in gestures of grief and hysteria whilst their queen kneels prostate on the ground, her head to the earth, her ladies ***** behind her. Above them all stands the forever-green tree whose origin no one knows.

Greta has entered the studio in her practiced, silent way carrying coffee and rolls from the kitchen. She has seen Midvinterblot many times, but I sense her gaze of fascination, yet again, at the figure of the naked king. She remembers the model, the sailor who came to stay at Kartbacken three summers ago. He was like the harpooner Queequeg in Moby ****. A tattooed man who was to be seen swimming in Toftan Lake and walking bare-chested in our woods. A tall, well-muscled, almost silent man, whom I patiently courted to be my model for King Dolmade. I have a book of sketches of him striding purposefully through the trees, the tattooed lines on his shoulders and chest like deep cuts into his body. This striding figure I hid from the children for some time, but from Greta that was impossible. She whispered to me once that when she could not have my substantial chest against her she would imagine the sailor’s, imagine touching and following his tattooed lines. This way, she said, helped her have respite from those stirrings she would so often feel for me. My painting, she knew, had stirred her fellow maids Clara and Solveig. Surely you know this, she had said, in her resolute and direct city manner. I have to remember she is the age of my eldest, who too must hold such thoughts and feelings. Karin dislikes my sailor king and wishes I would not hide the face of his distraught queen.

Today the sunrise is at 9.0, just a half hour away, and it will set before 3.0pm. So, after this coffee I will put on my boots and fur coat, be well scarfed and hatted (as my son Pontus would say) and walk out onto my estate. I will walk east across the fields towards Spardasvvägen. The sky is already waiting for the sun, but waits without colour, hardly even a tinge of red one might expect.

I have given Greta her orders to collect every easel she can find so we can take Midvinterblot off the floor and see it in all its vivid colour and form. In February I shall begin again to persuade the Nationalmuseum to accept this work. We have a moratorium just now. I will not accept their reasoning that there is no historical premise for such a subject, that such a scene has no place in a public gallery. A suggestion has been made that the Historiska museet might house it. But I shall not think of this today.

Karin is here, her face at the studio window beckons entry. My Darling, yes, it is midwinter’s day and I am dressing to greet the solstice. I will dress, she says, to see Edgar who will be here in half an hour to discuss my designs for this new furniture. We will be lunching at noon. Know you are welcome. Suzanne is talking constantly of England, England, and of course Oxford, this place of dreaming spires and good looking boys. We touch hands and kiss. I sense the perfume of sleep, of her bed.

Outside I must walk quickly to be quite alone, quite apart from the house, in the fields, alone. It is on its way: this light that will bathe the snowed-over land and will be my promise of the year’s turn towards new life.

As I walk the drama of Midvinterblot unfolds in a confusion of noise, the weeping of women, the physical exertions of the temple slaves, the priests’ incantations, the riot of horns, and then suddenly, as I stand in this frozen field, there is silence. The sun rises. It stagge
To see images of the world of Sundborn and Carl Larrson (including Mitvinterblot) see http://www.clg.se/encarl.aspx
anna charlotte Jul 2016
jeg bruger dem alle sammen
jeg kysser den ene, den ene dag
jeg kysser den anden, en anden dag
jeg smiler til den ene, den næste dag
jeg elsker med den anden, en tredje dag
men jeg tænker på dig, hver dag
Nox Mar 2017
Jag går såhär, dag efter dag.

Det känns i varje andetag.

Vinden i ditt hår,

varje liten tår.

Jag vill låta dig gå

men trots allt gör det ont ändå.

Jag vill bli kvitt denna smärta,

men den kommer alltid finnas i mitt hjärta.

Det känns i allt jag gör.

Jag går såhär till den dag jag dör.
Swedish Svenska
Daan May 2019
Dankjewel voor alle zorgen,
de zekerheid op elke dag
een goeie goeiemorgen
en een welgemeende lach.

Ik zou een bloempje geven
of de lucht op laten klaren
maar jij schonk mij het leven,
dat kan ik niet evenaren.

Daarom dat ik je hier zal vieren
en zo jouw dag hoop te versieren.
Moeder dag
igen i dag er en af de dage
hvor jeg ser dig i alt.
du er i mit sengetøj, det som ikke er blevet skiftet, siden den dag du var her.
du er i min saftevand, det som jeg ikke har drukket, siden den dag du forlod mig.

det er snart tre uger siden
og du er stadig ikke forsvundet.
du er i mine venner, de mennesker som jeg skal se hver dag de næste to og et halvt år.
du er i min Roskildebillet, med hende som jeg ikke skulle bekymre mig om, i det forpulede telt som kommer til at dufte af dig og ***.

du er over det hele
uden egentlig at være her
og den her Ribena saftevand
den smager ikke som den plejer.
Robin Dziedzic Dec 2017
Jeg vekker verden for tiden går: våkn opp

Vi kan være borte i morgen: stå opp

Jeg vekker verden, fordi jeg vil gi bort det jeg har,

I morgen kan vi miste den gaven



For hver dag er vi nærmere slutten

Som kan være starten av en ny begynnelse.

Så finn det stedet, din mening, din egen bølge,

Gi bort hjertet, gi bort alt,

Elsk,respekter andre, drøm,

Vær kul, vis verden at du er noen

Dag etter dag, tiden stopper ikke,

Jeg lever og vil oppleve hvert minutt.

Verdens farger i mitt blod,

Folkets **** med morgendagens luft,

Jeg skal vekke dere: Carpe Diem.



Stå opp med ordene på tunga, jeg lever

Fra nå av, ikke fra i morgen, fra nå av,

Har jeg ikke tid til å kaste tiden bort,

Skriv livets manus selv, og visk den aldri ut.

Alle har en vei å gå, alle er noen,

Og med hevet hode bærer de stolt sitt kors,

De kan lære deg å tro, vise deg vei.

Ikke vær redd for å kjempe for tilværelsen,  

ikke vær redd for nederlag.



Jeg vekker verden, det er min vei,

Mitt oppdrag, min mening.

Så jeg sier nå til dere alle:

“Opplev hver dag, og bruk din gave.”

Og hvis du tror på kjærlighet,

Sørg for at den er gjensidig,

Sammen stå opp og se alltid samme vei,

Vær sammen til døden skiller dere ad.

DET er gaven.
Frederik B Nov 2014
den er ubrydelig med dens aluminiums indpakning
har fået gode anmeldelser og stærk opbakning,
skærmen lyser op som en håndfuld af stjerner
den er så intelligent med dens fire hjerner,
måneknapperne skinner,
ud i natten og forsvinder.

den har potentiale til at blive noget stort
potentiale til at vise vej når alt er sort,
svært gennemtrængelig og beskyttet med koder,
men når barrieren brydes overvældes man af goder,
for den er ikke blot endnu et moderne produkt,
som vil  skubbe dig længere mod selvtugt.

-

DET ER DEN SAMME TRUMMERUM
DAG UD OG DAG IND, ALTID ET TOMRUM
ET PÅBEGYNDENDE DELIRIUM,
JEG BLIVER TÆNDT OG SLUKKET
KLAPPET SAMMEN OG LUKKET
VENTER BLOT PÅ AT STIKKET BLIVER TRUKKET,
SÅ JEG DAGEN EFTER KAN BLIVE STARTET,
TIL EN NY DAG, SOM ER ENSARTET,
JEG LADER FRUSTRATIONERNE SYNGE INDEN JEG FÅR SPARKET.


JEG BLEV SKABT AF EN GRUND, DER IKKE LÆNGERE EKSITERER
MÅLET VAR EN MASKINE, DER ALTID VILLE FUNGERE
MIN PROCESSOR KØRER PÅ HØJTRYK OG JEG ER TÆT PÅ AT EKSPLODERE,
MIN SOFTWARE ER FORÆLDET OG MIT HUKOMMELSESKORT ER FYLDT MED VIRUS
NYE PRODUKTER KØRER MIG RUNDT I MANEGEN OG JEG VIL IKKE MED I DET CIRKUS
JEG FRYGTER IKKE AT BLIVE SMIDT UD, JEG VILLE BETRAGTE DET SOM EN GESTUS,
LAD MIG NU MÆRKE JEG LEVER, FOR FØRSTE GANG,
LAD MINE HØJTALERE SPILLE DEN SIDSTE SANG,
FØR JEG BLIVER EN DEL AF DET, DER VAR ENGANG.

-

En maskine var jeg – en defekt er jeg blevet.
Det tætteste man kommer på min virkelighed.
Corina Dec 2014
Dag
De sluiers van de slaap
verdwijnen, het licht
was hier weer eerder dan ik, vandaag
goedemorgen, morgen
vandaag weer, een dag om
wie zal ik pijn doen?
Siska Gregory Dec 2016
Die fluister van my hart...
Ek raak stil en luister *** fluister my hart.
Die liggiese geklop in my keel maak my bly oor die lewe wat ek voel. Myne praat van die ope lug so blou, ek hou dit vas, en van die wind wat vry waai sonder om toestemming hoef te vra.
Van die son wat vroeg oggend goud op kom met die begin van nog n nuwe dag, wat warm bak teen jou rug as jy dit die minste verwag.
Van harde hande werk in die kombuis na die tuin wat vra vir bietjie liefde en gesels.
So is die lewe vol lewe, vol kere vir lekker lag.
Ja dit gee mens krag om die mooi te sien, in elke dag. 2016-11-28
Parlamentarisme rimer ikke på
Flertalsdiktatur
Men i mit snævre hoved
Kommer det til syne på tur
?patriarken er autoritær?
De lyver oppe på borgen
Synger sange om at være os nær
Efterlader os til sorgen
Relevansen er ligegyldig
De lod en matriark drage stemmer
Væltede patriarken med alle lemmer
Bankede hele folket ned
Som endnu et af borgens spil
Det er ligegyldigt hvad de siger
Man kan da ikke have en statsminister
Til at støtte vores piger
Kampen for feminisme
Blev hurtigt frosset af hans isse
De har fandme bare at holde kæft
Ingen af dem burde arbejde i den gesjæft
De skal alle brænde en dag
Skærsilden lader ingen gå tilbag'
De kan alle spinne som de vil
Men en dag så er det **** som et spil
De ender deres omgang
Synger den samme sang
Skattesnydere alle sammen
Jeg føler mig så vammel
En dag skal jeg stemme
Om min tanke vil væmme?
?Jeg stemmer blankt
Mens jeg lytter til skambankt
jeg hader alle på christiansborg
Jenny Pearl Nov 2013
Jy was my maaitjie,
Vol lewe, vol praatjie...
Jy en jou “ninnie”
Nou is jy nie meer hier nie
Behalwe in my hart…

Lieflike sommers dag,
Julle swem en lag,
In huis toe om te eet,
Scrambled eggs, of het jy al vergeet?

Jy gaan buitentoe, klaar geëet,
Swembad oop – ons het vergeet.
Na ‘n ruk soek Rina jou,
Hol buitentoe, sy het onthou…

En daar lê jy, die water koud,
Mietie spring in, jou pols is oud.
Boet is vinnig, bel hospitaal,
Maar Rina is koud, Rina is vaal…
Want liewe Jesus het haar baba seuntjie kom haal.

Ek pyn nogsteeds 10 jaar later,
My maaitjie, Jy – onder die water.
Familie kind, die helder liggie
Dof skyn nou jou gesiggie –
Behalwe in my hart…
Written on 27 August 2004. 10years after my cousin, André, drowned in my aunt's pool.
Jou boodskappe die sonstrale
wat elke nou en dan my dag wil maak
en ook soms 8 minute vat om by my uit te kom
maar gee lig en lewe in my donker wereld

al is jy miljoene bietjies weg van my af
is jou liefde n warm drukkie wat ek
moeiteloos in elke donker nag
om my bang lyf kan vou

jy wat agter die horison jou eie horison sien
en dalk self die maan met my deel
,van n ander kant af,
dra ek na aan my hart...

soos n tietie sonder nippels
of n bangmaak boek sonder sy stippels....
is my lewe net plein
en puntloos sonder jou.

Jy is my duisend-myle-weg
, maar altyd daar,
chill-jou-guava maaitjie
wat my weghol hart bedaar.

Familie buite stam en bas
bloedloos dalk , maar hegte vas
grenslose vriende oor die wereld heen...
God se grootste seen.

- aan al my vriende wat ver weg bly , maar meer beteken as my eie asem en wat ek dierbaarder ag as my virginity ;) ek is so ongelooflik baie lief vir julle.

Carinda du Toit. Aldridt Koltzow. Marli Roux. Tarryn Forster. Frederik Rudolph van Dyk. en al die ander...
Lawrence Hall Nov 2018
…These men are worth your tears:
You are not worth their merriment.

-Wilfred Owen, “Apologia Pro Poemate Meo”

When that loudmouth on the wireless machine
Alludes to Western Civilization
What does he mean? Paradise Lost? Probably not
Nor Saint Paul speaking on the Field of Mars

The Kalevala, Hagia Sophia
With its pendentives lifting up our prayers
Horatius fighting to defend his bridge
And Wilfred Owen dying bravely on his

Lord Tennyson and Idylls of the King
Chapultepec, Henry V, Becket
The paratroops at Arnhem, Saint Thomas More,
His King’s loyal servant, but God’s first

The Stray Dog poets of Saint Petersburg
The brave last stand of Roland at Roncesvalles
Lewis and Tolkien and glasses of beer
Montcalm and Wolfe on the Plains of Abraham

Hildegard von Bingen, Siegfried and the Rhine
Magna Carta, HMS Hood, the Thames
The Grove of Daphne, “The Old Rugged Cross”
Beatrix Potter and her little pet rabbit

El Cid, Anne Frank, John Keats, Saint Benedict
“I Have a Dream,” Dostoyevsky, and Greene
Viktor Frankl, Dag Hammarkskjold, and Proust
Good Chaucer’s naughty pilgrims telling tales

The Gettysburg Address, Willie and Joe
Stern Saint Augustine of North Africa
Wodehouse writing a jolly bit of fun
Saint Corbinian and Bavaria

The ancient glories of Byzantium
Pius XII contra the bombs and lies
The 602nd TD Battalion
Saint Joan, the Prado, and Robert Frost

And far, far more.

When that loudmouth on the wireless machine
Alludes to Western Civilization
What does he mean?
Of your mercy please pray for the repose of the soul of Wilfred Owen who was killed in action on 4 November 1918, one week before the Armistice.
Confidence Nov 2013
Træt af dagene
Går og går
Tiden slår
Ingen stop
En dag får vi nok
Mon vi så siger stop?

Hulter til bulter
Tankerne kludrer
Forvirret og fortabt
Der er ingen livskræft

Jeg nåede aldrig at sige stop.

*S.
Emma Marie Apr 2015
Av
Jeg kan høre grin og høje råb
Lange suk og næser som forsigtigt snøfter
De taler højt med skarpe stemme som bliver udpresset af nogle munde som er blevet  trænet i Jeg-taler-kun-om-mig-snak.
Pralende tunger som klukker, ja selv tændernes klapren som ekkoer ud i de store kolde ***, piver i ørene som var det knive der skære igennem min øregang.
Lyset fra en enkelt lille lampe kan føltes som en sol på en 35graders varm dag med skyfri himmel. Det gløder i deres blikke, alle er de fyldt med enten jalousi, træthed eller ensomhed. Men i det mindste føler de noget, i det mindste gløder det. I det mindste er der noget bag deres øjne, inde i dem selv som ubevidst hiver dem op fra sengen om morgenen og starter en ny dag.
Jeg ville give min halve arm for at være i deres sted, men så alligevel.
Jeg er her, det er aften.
Måske er der alligevel noget som ubevist hev mig op fra sengen i morges for at starte en ny dag. Hvad det er, det aner jeg ikke.
Og jeg håber ikke at jeg finder ud af det.
For så kommer det til at gløde og jeg vil ikke have at mine øjne gør ondt.
Den dag var det som om, at selv himlens blå bebrejdede min eksistens.
Regnen faldt anderledes. Det hele var anderledes.
Dem. Jeg. Hvem?
Jeg tror, at jeg bevægede mig -
Sørgede for ikke at se mig tilbage. Ej heller frem.
Forpustet, forkommen, forladt. Blå.
begyndte jeg at se monstre i spejlet
i stedet for under sengen som ja, dengang.
Fortroligheder var gemt i gulvsprækkerne, hvilke der viskede historier til væggene om stort og blåt.
Om hvordan længere ud, ikke var langt nok.
Om at der kun var mig, og at ej heller det var nok.
Om at blive afhængig, og hvordan organer skæres.
Om hvordan to fingre i halsen og et sind i krig kan romantiseres.
Om at samvittigheden bliver for ivrig.
At vi skal knuselske alt blåt,
at det aldrig bliver blåt nok,
at vi en dag nok skal blive væk.
Ensomhedsabstinenser
Annesofie Olsen Mar 2015
Uro
Endu en dag hvor jeg kan mærke helt indefra min knogler at det bliver en dag med uro i kroppen
det er ubehageligt at min krop sumre og ryster
jeg kan ikke sidde stille
jeg har allermest lyst til at løbe rundt bare for at få den irriterende sumren væk eller kradse min hud op så jeg kun mærker det
det er sjovt for hver gang jeg har sådan en dag lægger jeg meget mere mærke til min vejrtræknings rytme og det ret så ubehageligt det får mig til at gå i helt  panik
det føltes nemlig som at min vejrtræknings rytme er forkert  hvilket giver mig endu mere uro
som så får mig til at overtænke
når jeg så overtænker går det næsten altid galt  og forvirre kun mig selv meget mere end jeg er i forvejen.
tanker
Dis stasie was stil
en donker gelaat.
Die nag kwyn in lig
en die dag kry sy wraak.
Die spore le koud
verdwyn op die horison,
en ek wag vir 'n stoomtrein
wat nooit sal kom.

Karre jaag die lewe
in die stad duskant die spoor aan
en 'n sateliet voer ons inligting
vanuit sy ordinere wentelbaan,
maar ek verspeel my tyd
deur hier langs die spoor te staan.

My soeke vir liefde
was waar liefde ontbreek,
soos om te wag vir 'n stoomtrein
of om vir kos te smeek.
Ek soek nou vir liefde
op die verlate stasies
van die vandag se tyd
, maar al wat ek kry is 'n taxi
en die wereld lag my uit.

Ek wag vir my trein.
Ek wag vir jou.
livet passerer gennem spejlet
drager parallel
hudløs uærlighed, den halve sandhed
vi skriver uden at tænke os om, hvorfor
tidlig bustur, fastfood-køb; pludseligt indblik i en andens hverdag
forbløffelse er en mærkelig størrelse
en skikkelse personificerer tanken om en andens liv
at føle sig tiltrukket af ideen om, at have kendt dem i en anden sammenhæng
det magiske hvis
bearbejdet, gennemtænkt, finpudsning
et øde ***, drænet for mennesker, lagt øde (ødelagt)
at kultivere kulturarven
ønskebarnets strabadser
et savnet ord
Sebastian May 2015
Se hur tiden flyger
Se hur den tar dag efter dag
Ringarna i stammen växer
Jag lär väl vänja mig om ett tag

Solstänkta dagar fann vi
Långt bort från hem och hus
Vi besteg den klippiga kusten
Ingen kommer nånsin veta hur

Du nådde fram tillslut
Annesofie Olsen Dec 2016
Vågner op og igen i dag er det bare en ubetydelig dag i ferien, jeg behøves ikke engang vide om det er Mandag, eller Torsdag. Igen i dag skal jeg nok bare alligevel bare ligge og dovne den i min seng. Mens jeg ser i mellen 3-7 afsnit af Gossip Girl, mens jeg kigger min insta i gemmen 100 gange. Og det er det samme der bliver vist, der er alligevel intet af det der siger mig en skid. Udover jeg let bliver påvirket, nok også en smule jaloux over se folk der er sammen med folk.          

Prøver ihærdig at komme i kontakt med folk med at sende en latterlig snap af mig selv. Men ingen af dem svare rigtigt, det er os okay. Jeg bliver ved med stirre ned i mobilen, og når jeg ikke kigger ned i skærmen på mobilen, ser jeg op på skærmen på computeren. Jeg føler mig som den største taber fordi jeg er så afhængig at at være online på de socialemedier, konstant. Jeg prøver at trøste mig selv med at jeg i det mindste godt selv ved det.

Det sitre i min krop, og rastløsheden snurre rundt i min krop. Jeg kan virkelig tydeligt mærke det. Samt kan jeg mærke min krop er fyldt med energi og vrede, over jeg ikke laver noget. Ligger på gulvet og har tåre i øjnene.
Det er en normal dag
Med mit es i tænkeren.

Udødelig tryghed.

Rejsen mod esset dækker mine tanker,
Som et lagen af frihed.
Lagnet varmer mere og mere jo tættere destinationen nærmer sig.
Da jeg når destinationen
Bliver jeg genforenet med mit es

Udødelig frihed

Vi vasker vores sociale vasketøj
Og stier ud mod horisonten.

Udødelig **Harmoni.
enits Oct 2015
du sagde du var træt af mit uglede hår
og mit roede værelse
generelt mit uglede og roede liv

og du sagde at jeg manglede interesser
imens kiggede vi over søen og vi mærkede begge det blev koldere
jeg tænkte, at det nok ville være sådan for altid

så jeg redte mit hår og ryttede op på mit værelse
var lidt i tvivl om hvem jeg var og hvad jeg havde glemt


senere fandt jeg ud af at jeg havde glemt at rydde op i mit liv
den 9. linje beskrev så meget andet
Det her er ikke et normalt eventyr.
Det her er et anderledes eventyr, noget du ikke har set før.
Det handler om en prinsesse der bor i et slot, langt langt borte.
*** er fanget bag tremmer og vogtet af en ildspydende drage.
Vi venter i tusinde lange år.
Kommer han mon?
En dag, en solskinsfyldt dag, kommer han ridende.
Prinsen.
På sin hvide hest med den flaprende smukke manke.
Han svinger sit sværd.
Han falder og rejser sig ædelt op igen.
Han overvinder dragen og løber op af trapperne.
Oppe i kammeret sidder prinsessen.
Solen skinner igennem vinduet på hendes lange lyse hår.
Hendes hjerte banker.
Det banker for prinsen.
Han tager hendes hånd.
Kysser den blidt.
Nede i gården venter den hvide hest.
Ja for den venter selvfølgelig.
På prinsen.
De ridder mod hans rige.
De ridder mod solnedgangen.
De to.
Mod en lykkelig slutning.

— The End —